Oslo og Omegn Hanggliderklubb

Jeg har måtte stenge for nye brukere igjen. Det er ganske utrolig hvor langt spammere er villige til å gå for å spre søpla si. De har ansatt masse folk i lavkostland som har som jobb å registrere brukere på nettsteder rundtomkring på nett, for så å kunne legge ut spam på disse. Det kommer en par tre nye hver dag på oohgk. Noen av de legger inn fulle navn og lager en ny blogg med innhold og bilder etc. uten spam, bare for å forsøke å lure meg til å tro at det er legitimt, så de i neste omgang kan endre til reklame for Viagra eller hva det enn er det reklamerer for.

Nå er det ganske greit at jeg vet sånn ca hvem alle er som flyr hangglider i Norge, så de bommer her, men jeg gidder ikke drive å slette unna hver dag. Om noen vil ha en ny konto, send meg eller Bjørn en mail så oppretter vi for dere manuelt. Jeg skal forsøke legge inn noen spørsmål på Norsk på registreringssiden neste gang jeg oppgraderer siten, det burde stoppe det meste av Kinesere i spam bransjen…

Ny hebbeding iche (Erik hvordan skrives det?)

Har fått meg et kult kamera for actionfilming – GoPro HD. Skikkelig vidvinkel, knøttlite, og brukbart batteri. Sjekk http://www.goprocamera.com/

GoPro HD

Siste dag på kontoret over Lake Keepit;

Siste dagen fløy jeg solo med Jantar Junioren igjen, hadde planer om en 5 timers tur for å kvalifisere meg for det høyeste sertifikattrinnet men kom for seint i gang og måtte ned etter bare 4 timer for å rekke hjem til Sydney. Jeg ble pissatrengt etter 3 timer og testet å pisse i flaske, fikk tips fra Atilla om at det lønte seg å ha en med stor åpning slik at lufta slipper lett ut etterhvert som den fylles av piss. En gatorade flaske fungerte fint med mitt “utstyr”

Her er dagens film tatt med GoPro kameraet, sammenlignet med tidligere filmer er det fett som fan, Ixus kameraet jeg brukte for de første filemene er også vidvinkel men ikke på langt nær så kult som GoPro’en.

Legg merke til FLARM enheten på toppen av “dashboardet” i flyet, dette er et varslingssystem basert på GPS for å varsle når andre seilfly er i nærheten, for å redusere risiko for mid-air kollisjoner. Den lyser rødt og viser hvor det andre flyet er i forhold til meg. Virker som det funker bra, systemet er påbudt i den klubben jeg flyr.

Eksperiment med GoPro HD

Satte det i frontruta og tok et bilde per 30 sekund mens jeg kjørte fra Manilla til Syndney. Det blir litt for få bilder, tror jeg skal prøve på 10 sekunder neste gang. Kanskje kult å se hvor fort det ble mørkt. Batteriet holdt i ca. 3 timer, halvveis hjem. Det skal komme ny software til kameraet som gjør det mulig å ta bilder mens det får strøm fra 12v i bilen så da kan jeg få med hele turen.

(Men siden det er innendørssport gjelds det vel ikke?)

Gratulerer med høydeturer til alle som fikk det i helga!

Etter et par uker uten flyging var det på tide å komme seg i lufta igjen, denne gang fra Fraggelberget i Manilla, også kjent som Mt. Borah. Denne starten ble først åpnet av HG piloter fra Newcastle, og senere ble fjellet kjøpt av PG pilot Godfrey Wennes som bosatte seg der. Godfrey har bygget kraftig ut, det er nå fin vei opp og flotte starter med kunstgressmatte på nesten alle vindretninger. Manilla er en fin plass å ha base for friflyging siden det bestandig er mye piloter der og bra med veier og sivilisasjon i området.

Første gang jeg var i Manilla var i Februar 2000, Olav Opsanger, Kjell Chr. Krane og jeg dro nedover som de tre eneste HG piloter blandt en gruppe på 35 norske PG’er. Det var en utrolig fin tur, vi hadde ikke så mye erfaring da, men jeg fikk flydd min første flytur over 100 km den gangen med 166km en av de siste dagene vi var der. Husker godt hvor fantastisk det var å kunne fly over flatlandet og sikte på et mørkt jorde som en traktor pløyde, og termikken kom der akkurat som i læreboka! Jeg har vært der et par ganger siden, men ikke flydd konkurransen som blir holdt hvert år pga. at den har vært i slutten av Februar når jeg har vært hjemme igjen.

Veststarten på Fraggleberget

Etter en laang kjøretur fra Sydney kom frem til Hotellet i Manilla seint på natta, neste morgen var det regn og litt mye vind så det ble ikke flyging de første dagene. Jeg teamet opp med Grant Heaney, Dirk Barber og Neil Peterson. Grant er gift med Tove som oprinnelig er norsk hanggliderpilot som har bosatt seg i Australia. Siden vi blir 4 piloter som deler på kostnadene for bil og sjåfør er det ikke så hysterisk dyrt. En typisk dag kjører vi rundt 30 mil som koster rundt 750,- i fuel og bilkost, sjåfør får rundt 450,- per dag i lønn, så bare transport er 1200,- per dag. Delt på 3 eller 4 er det fortsatt overkommelig.

Nygliset i sitt rette element, drikker 2 liter på mila...

Jeg meldte meg på konkurransen NSW state titles som er mesterskapet for staten NSW. Jeg var eneste utlending bortsett fra en haug med Kiwis (Australsk begrep for folk fra New Zealand). Kiwiene har et nasjonalt mesterskap for HG og senere PG i Manilla. Totalt var det rundt 50 piloter med i konkurransen. Lars Olav var med som sjåfør for meg, og Thor Landgraff fra Hedemarken dukket også opp som hangaround, han var ikke med på konkurransen.

Etter et par dager med regn ble det fine forhold, oppgavene i Manilla er typisk litt kortere enn Forbes, det tar litt mer tid å få alle ut fra start siden det noen ganger er litt tricky å komme seg ut og opp, og forholdene denne uka var ikke så kraftige og bra som i Forbes. Typisk ligger oppgavene i Manilla mellom 100 og 150 km.

Første dag fikk vi OK forhold, jeg kom greit ut og opp og fikk en grei start. Oppgaven var medvinds nordover til et TP, hvor vi snudde nesa inn i vinden og via et TP til skulle fly til mål i en by som heter Barraba. Jeg var litt treig i starten men fikk opp farta underveis, etter første TP ble det vanskelig da vinden fra sør tok seg kraftig opp, samtidig var jeg i tet foran de fleste andre, jeg så bare en pilot foran meg som var Scott Barret. Johnny Durant hadde startet tidlig og flydd fort for å unngå nettopp denne sterke sørlige vinden, han har flydd og vunnet konkurransen i Manilla i 10 år på rad, lokalkunnskapene kom godt med for han denne dagen. Vi kjempet oss opp igjen i vinden ved siste TP, men vi kom aldri høyt nok til å kunne skli helt i mål, jeg hadde en vinkel på 12,5:1 til mål, men i kraftig motvind er det for lav vinkel, og jeg måtte tilslutt gi opp og lande ca. 8 km fra mål, og en 3. plass den dagen bak Scott og Johnny.

Neste dag var forholdene bra igjen, vi fikk en oppgave medvinds via et TP til en liten by ca. 130 km nord for Manilla. Jeg ventet i startgaten sammen med Johnny og Scott, og vi tok starten sammen og fløy sammen et stykke. Jeg dro mer vestover mot fine skyer men det var en omvei som jeg ikke tjente altfor mye på siden jeg møtte Johnny igjen ved siste TP, han hadde flydd en litt mer direkte rute. Det ble en spennende final glide mot mål, Johnny lå bak og under meg rett før vi begynte å skli, men fikk en ”surge” (liten kjerne i termikken) og kom seg over meg og Dave Sieb. Så det ble 2. plass denne dagen.

Nok en dag på kontoret, det er et slit...

Etter dette gikk det litt dårligere, jeg hadde maksimal uflaks på tredje dag og måtte lande etter siste TP, hvor Conrad som jeg hadde flydd sammen med hele turen kom seg opp rett over der jeg landet, og tok ledelsen i konkurransen. Neste dag var en bra dag igjen med gode forhold, men jeg kastet bort tid ved å fly meg nesten i bakken to ganger, hadde glidelåsen oppe og var klar til å lande begge gangene men fikk nå karret meg i mål til en 20. plass… Ugh..

Siste dagen viste fraggelberget seg fra sin vanskelige side, det var bakvind på alle starter, og stor usikkerhet hva vi skulle gjøre. Grant og jeg tok en avgjørelse på å dra ned til NordØststarten som er den laveste og vanskeligste starten, men det var eneste plassen det stod nogenlunde inn i perioder. Vi rigget i full fart, og en 6-7 piloter som stod foran oss kom seg ut før det ble bakvind der også. Etter 30 minutter ble det en kort startbar periode igjen når termikken kom opp fjellet, og vi kastet oss ut i det. Det var meget svake forhold og vi sleit lenge i tretopphøyde over landingen før vi kom oss opp. Ingen andre kom seg ut mens vi fløy og kom i posisjon ved startsirkelen, så jeg trodde vi lå brukbart an. Johnny, Dave, og et par andre som startet før oss hadde kommet seg opp og var foran oss i løypa. Grant og jeg fløy sammen store deler av turen, og sleit med elendig termikk fra start til mål, det gikk bare utrolig treigt, og vi kunne bare konstantere at nesten alle tok oss igjen etterhvert som forholdene ble bedre på start og resten av feltet kom i lufta. Det var en trøst at vi fløy sammen med Atilla som er tidligere verdensmester, og han var akkurat like treig som oss denne dagen.

Grant Heaney og Atilla Bertok

Totalt ble det 4. plass sammenlagt til slutt, det var en bra konkurranse med fin flyging i relativt trygge forhold og en avslappet stemning i konkurransen.

Nå er jeg i Sydney og jobber et par uker frem til jeg skal til neste konkurranse i Dalby i Queensland, det er ca. 100 mil å kjøre, så jeg stopper muligens i Manilla som er ca. halvveis for å fly en dag eller to før dette. Håper det blir flybart på det lokale kysthanget her på Stanwell, det mange år siden jeg har flydd der. Det var flybart i dag, men hadde ikke mulighet å stikke ut der.

PS: Jeg følger med på loggboka, ser det sklis paraglidere fra Sundvollen stadig vekk, men ingen Falconer å se? Er dere ikke på høgget?

Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt i kulda mens jeg koser meg med en australsk loggepils her ca. 20 meter fra stranda. Det er 22:30 og ca. 32 grader ute.

Australsk loggepils = Rom og Cola på boks;

Flygingen i Australia har vært bra så langt, vi ble tre nordmenn i Forbes. Olav Lien Olsen fra Tonstad, Lars Olav Lund fra Sjåk, og meg. Vi møtte Olav i Sydney etter å ha feiret nyttårsaften der, med spektakulært fyrverkeri fra Sydney Harbour bridge.

Olav hadde kommet noen dager tidligere, og hentet ut leiebil, og fått seg noen turer fra Bill Moyes tauestripe i Ryleston ca. tre timers kjøring fra Sydney.

Det var grått og litt regn i Sydney, og etter 5 timers kjøring igjennom regn og gråvær kom vi frem til Forbes. Det ble tidlig kveld etter middag på kinaen pga. jetlag og neste morgen var vi oppe i 5 tiden for å se på været. Det var fortsatt noe grått, men klarnet opp etter hvert som sola tok tak.

Olav og jeg fikk fine oppslep og en par timer i termikken første dagen som var treningsdag og påmelding til konkurransen. Lars Olav er relativt fersk pilot, som ikke har aerotowet før. Vi fikk gjort klart sele og utløsere til Lars Olav, og avtalte med Bill Moyes at han skulle få sine første oppslep neste morgen i syvtiden mens vinden er laminær og rolig.

Neste morgen fikk Lars Olav 4 strøkne opptrekk på sin nye Moyes Malibu, og noen til på ettermiddagen samt 2 lange oppslep neste morgen. Dermed var han klar for termikken og sine første forsøk på distanseturer. Malibuen viste seg å være superenkel å taue, og gjorde det til en lek å komme seg opp i termikken.

Olav og Lars laster på etter en 6 timers tur;

Konkurransen gikk fint, vi fikk flyging hver dag, med alt fra greie til fantastiske forhold. Jeg lå lenge an til å få en topp 10 plassering, men måtte lande ute en av de beste dagene, og dermed ble det 15. plass til slutt. Typisk hadde vi medvindsoppgaver med noen crossvind legg, blått noen dager men skyer de fleste dagene, skybas fra 1800 til 3800 meter. Termikken varierer fra dag til dag, noen dager var det knotete og trangt, andre dager store 3-4 meters bobler, og vi hadde opp i 7 m/s den beste dagen. (Den dagen jeg rotet det til og landet etter første TP )

Olav landet på dette lille jordet hos en hyggelig bonde under første dagen i Forbes;

Flygingen er generelt rask i Forbes, det gjelder å ikke stoppe i svak termikk og finne gode linjer når man sklir. Typisk sklir vi langt raskere enn speed to fly teorien sier, på motvindstrekkene på retur den 186 km oppgaven lå vi ofte over 100 km/t flyfart. Medvinds på gode strekk var flyfarten ofte over 70 km/t, med en bakkefart over 90-100 km/t.

Jeg har ikke regnet sammen timene i detalj, men jeg tipper det ble rundt 40 flytimer i Forbes. Det tar hardt på kroppen å fly så mange timer i hard termikk i dagesvis. Den ene oppgaven på 186 km out&return tok over 6 timer,  og alle pilotene i mål så rimelig slitne ut etter den. Til og med Johnny Durant som flyr 4-500 timer årlig hadde krampe i skuldre og rygg underveis.

Venter i startkø, godt og varmt…

I de fleste hanggliderkonkurranser er det været som gir oss en hviledag eller to, men i Forbes er det så stabilt bra vær at vi ofte har fått flyforhold alle dager. Det kom opp et forslag om hviledag på dag 6, men det ble nedstemt. På dag 10 var alle så slitne at sikkerhetskomiteen valgte å avlyse dagen i kombinasjon med svært kraftige forhold. Vi hadde 42 grader den siste dagen i Forbes, og da var det greit å pleie såre muskler i svømmebassenget.

Bushflies er plagsomme blindpassasjerer, de sitter ofte på wirene igjennom hele flyturen. Slepeflyene står linet opp i bakgrunnen.

Dagen etter premieutdeling og avslutningsfest pakket vi vinger og utstyr, og kjørte til Sydney for å sette Olav på flyet hjem. Planen var et par dager på stranda, men det var grått og trist, så Lars Olav og jeg brukte dagene på å tråle bruktbilgata i Sydney etter egnet fremkomstmiddel. Lars Olav er i Australia på ”working holliday” visa og han planlegger å reise litt rundt på flyging og ta strøjobber på gårder som fruktplukker og lignende. Så han trenger definitivt en bil for å komme seg rundt. Jeg har 6 måneder foran meg, og det blir rimelig dyrt å leie en bil for så lenge så jeg hadde tenkt å skaffe meg  en brukbar HG bil.

Jeg fant og kjøpte en Toyota LandCruiser til rundt 40 000,- det er en diger firehjulstrekker, 94 modell, 4,5 liters rekkesekser bensinmotor, 228’ km. Det er en kanonkjærre for dårlige grusveier opp på diverse fjell og til ekspedisjoner på strender og ut i bushen. Bakdelen er at den drikker relativt mye bensin, men til rundt 7 kroner literen er det fortsatt overkommelig.

Etter å ha handlet bil bar det til Bogong Cup som avholdes i de Australske Alpene i Victoria rett nord for Melbourne. Dessverre ble denne konkurransen et antiklimaks siden det ble mye vind og relativt dårlig vær. Vi fløy 2 av 7 dager, og den ene dagen var det altfor mye vind til at vi burde ha flydd.

Thor Langraff fra Hedemarken dukket opp i Bogong, han er på en 3 måneders ferie i Australia, og meldte seg på konkurransen for å være med og få seg noen turer.

Etter Bogong Cup reiste vi hver til vårt – Lars Olav dro på jobb som pæreplukker, Thor skulle til Rohan Holtkamp’s flightpark i Birchip for å taue og kanskje fly litt distanse. Georgia og jeg er tilbake på kysten sør for Sydney for å slappe av noen dager på stranda. Vi har vært et par dager i Jervis Bay, og drar til Stanwell park i morra, skal se om jeg får meg noen kysthang turer der om forholdene er bra. Ellers har jeg ikke planlagt noe spesielt med flyging de neste ukene før neste konkurranse som er i Manilla i midten av Februar, det blir gøy og jeg håper vi får bra forhold der.

Håper dere får noen fine skliturer på Sundvollen i vinterkulda, ser det har vært noe kjølig i Januar…

Det er kanskje litt trøst at det regner i Australia også, og ganske mye til tider;