Skriver en liten oppsummering fra årets flysesong. Vinteren har bare begynt å bli så utrolig lang etter at man begynte med denne sporten, det var ekstra vanskelig dette året. Hadde såvidt started å forstå ideen bak konkurranse og distanseflyging i 2008. Mange ganger var jeg redd for at hanggliding var noe jeg kunne bli lei av, men har skjønt at det bare blir bedre og gøyere jo mere jeg ble liggende under vingen.
Under er ett bilde fra Heidalen i april, noen av de første gode dagene med sterk termikk. Var veldig spent den dagen, mange rare tanker som svirret. F.eks om jeg fortsatt husker hvordan man flyr, klarer jeg og skru termikk? osv. Alt det var glemt straks jeg var i lufta, rett inn i årets første goboble og rett i skybas. Fulgte skyene nedover til 8 kanten og landet dær. Dagen var helt strålende og kunne trygt konstantere at sesongen var igang.
Noen dager før fryacup, hoppet jeg ned fra ett lite berg og vrikket foten kraftig. Kunne ikke gå og var redd for å miste flyhelgen. Kunne fortsatt ikke belaste foten, men kjøpte noe sportstape. Krysset fingrene på at jeg kunne starte fra frya rampa. Var heldig med vinden og 2-3 småskritt så flydde vingen. Oppgaven var enkel – frya til kvam, to ganger. Landet på vei nedover sammen med Olav Lien. Dag 2 ble flyttet til Heidalen. Oppaven var å fly ned til Ringebu og opp til Frya.Startet først av alle, ville ikke lage kø.. Ble hengende etter første gruppen og rakk ikke mål, skyene grodde igjen.
Neste prosjekt var Trysil, hadde vært dær ettpar ganger mai uten hell. I slutten av juni var det klaff, alt lå til rette for krysse over mot østerdalen. Var utrolig vanskelig å komme seg opp, lå lenge med Erik B. og klorte. Jeg og PG-Michael greide med nød og neppe og klatre opp til 1600m. Erik måtte dessverre lande, likte ikke det. Det betydde at jeg måtte dra på tur alene, det var sørlig vind og mye ukjent terreng som lå i vente. Jeg og Michael dro avgårde. Måtte ha en boble kanskje kjapt, får å ikke lande 5km fra Trysil. Kom opp til 1800 på neste og begynte å få stor tro på dagen. Fulgte dalen nordover og hadde godt med landinger. 4-5 mil nordover så fikk jeg noen vanskelige valg. Jeg så en skygate på østsiden som gikk nordover mot Røros, den så hel rå ut.. Men kunne ikke se noe særlig med veier eller landinger i den retningen, ikke minst så ville jeg komme i konflikt med høydebegrensningen( fikk senere vite at Rob fikk opphevet den og flydde over 200km) Dro nordvestover og begynte å nærme meg en krysning over mot Østerdalen som virket ganske utfordrende. Gikk en liten vei dær og det virket som det ville gå greit å lande på noen av de myrene. Begynte krysningen i 2200m høyde, kom havveis og startet med å få kalde føtter. Fant ikke noe termikk og likte ikke helt landingene. Snudde og dro tilbake til krysset hvor jeg fikk siste boblen. Tanket høyde opp til 2500m, og følte meg trygg på å komme meg over. Når jeg kom ut i dalen, kunne jeg se trondfjell og den deilige landinga ved Taverna. Den fristet veldig, var nært med å gå ned, men valgte å dra innover mot Folldalen. Hadde vært 4 timer i luften og trodde det ville bli en lang dag. Mot folldalen fikk jeg ikke tanket mye høyde og måtte ned. Enda engang fikk jeg bekreftet hvor fint land vi bor i og hvor fantastisk det er å kunne fly over det.
En annen tur som ble godt husket, som var veldig spektakulær. Er turen fra Bismo. Vi var en stor gjeng som dro dit. Jeg, Tom S. og Erik V møttes i skybas. Skilte lav ved Vole, Erik lå dårlig i selen sin og måtte ned. Tom dro litt mere sørvest enn meg. Rotet mye ved lesja, tok nesten en time å komme meg ordntlig opp. Rondane fristet veldig, en fin skygate lå dær. Lå i 3200m og kunne skimte noen myrer vest for Rondane som potensielle landinger. Ble liggende litt sør for fjellkjeden, og havnet i brøsynk. Mange tanker som streifet meg, den ene som jeg husker best er: artikkel jeg hadde lest om Tom S når han krysset rondane. I den artikkelen ble det nevnt at hvis du landed inni Rondane, kunne du risikere å måtte gå i 2 dager. Endret kursen mere inn på fjellet og kom meg ut av synket. Som bonus klarte jeg å klatre 300m og følte meg trygg på å komme meg over. Rondane var utrolig spektakulære fjell. Landet på ett stort fint jorde. Kledde av meg og fikk meg en dukkert i elven ved sidenav. Hadde ikke mobildekning, og akkurat når jeg skulle skrive ned kordinatene på hvor jeg var, hørte jeg ett smell i bakken. Kunne ikke tro det, det var Erling M. som nettopp hadde landet. Tenkt oddsen på det, han hadde full oversikt på hvor vi var. Etter 15km gåing hadde vi dekning og hentebil fra Vågå. Stor dag.
Dette var de beste minnene fra sommeren og ventingen har allerede startet.
Startsirkelen var satt 6 km ned i dalen, med en sirkel paa 5 km. Foerste TP var videre nedover, ogsaa satt de ett TP litt nord for maal. 
Det er ikke bare Johnny som er norgesmester, Julia er nesten verdensmester.
Manfried imponerte med en lett seier.
Vegar